kvinne

Kvinne - du er en skjør blomst,
elsker svimmel swing
pimentos og varme mørke bølger,
mirdzinājot gull krone på hodet.
Kvinne - du er blant de vakreste blomster -

Dine gaver og blomster kopp honning
og enda en engel, som går å drikke det,
dype kne skal falle,
bleke panne tre ganger berøre støv,
Kvinne - du er de vakreste blomster!

Woman - er du i kveld,
de klare stjernene gjennom fingrene bārsta og
som krype elv, skog og hjerter
ny, sulten, tankeløs -
krype, trett glans og lys.

Kvinne - du er en glatt slange,
som pleier å rulle favoritt
fiolett blå pudurīšos,
lukk gjemmer divstaklaino tungen.
Bare innimellom pazib titt innenfor din
skarp, Salta, grønn-blå øyne,
frosty nodrebinot skjelvende hjerte.

Kvinne, du - en fremmed og blāzmains fugler
i den varme, myke fjær brystet
izperina multicolored hjerter
legender, varvīksnas og drømmer - drømmer. . .

Min skjebne

Er det enten galskap eller sinnet -
Jeg er fortsatt ukjent,
men min skjebne er:
å gjøre hva han gjorde,
å gi meg ville være -
alltid som dette,
så jeg asiņotu. . .

Når jeg går på folk,
Å gjøre en fredelig ansikt,
Noen ganger ler enda -
tror - jeg vet ikke skade Nothing
Men det
med egne øyne i det øyeblikket
min sjel naken, utsatt,
iekliegtos,
se det er som et spøkelse, en forferdelig, forferdelig,
dekker hele ansiktet og hendene. . .

Gud

At Gud er hva hver bjørn i brystet,
er sterkere og mer sint,
som meldingen.
Og det er vanskelig - det er i rettssaken starter.

Ved elva

Kveld av gamle kobber mite
mørke aprūsēj s vil bli snart.
Waves - mēnesstaka glitrer
vīdamās til paradis.

Venn, hvis laivnieks lys venter oss -
lande denne kvelden vil gi
deretter som pēd\'jo penny. Og
aizlīgosim paradis!

stjernene og jorden

Stjernene og jorden, stjernene og jorden -
Lidelse - jubel, sorg og glede.
Stjernene og jorden, stjernene og jorden -
Jeg er en fange og valdinieks.

Flower Forest

Noe å smerte og glede,
nyt dagen gjør,
som et lappeteppe av blomster utenfor vinduet
hver kveld får i!

Da alle øyne ville tapt snart
mitt hus og bli en fremmed;
så fortell dūcot humler,
hvor det stadig blomstrende blomster skog.

Wings

Med to vinger blāzmainiem
hvite svane himmel spaltene,
og deres vinger blāzmainie
brakt til lys uten ende.

Er ikke vi to vinger,
som bestige
ønsker den klare uendelig
Den samme Gud av kjærlighet!

Roses

Hvite roser, røde roser -
som sjelen som deg?
som, når jeg blomstre Tar lang,
smaržojiet søt fristelse?
Son of the Earth soul stjerne -
du har mer dybde inkluderer:
stadig hvit klarhet i himmelen,
eller land eller flamme rød?
Hvem atdosies helt på slutten?
At din herre: Gud eller Lucifer?
Nå måten hvite og røde blomster.
Går inn i det, fryder deg og lukket.

Kjærlighet Cup

Når du elsker en kopp til munnen sette,
deretter se på stjernen plassert i ham.
Se da, eller hvis ditt hjerte er som en blomst,
dugg er full av knust? Trinnløs vakker
eller NIB det guntiņas rosa? Å, du vet:
de dråper blod ditt! Kun
og utstråling av stjerner ville elske å gjøre hellig.
Der hjertet blør, manglende lys evig -
kaste bort kopp kjærlighet - en liten og billig.

Stars

Som blå stjerner om natten faller,
så mine dager er fallende.
Og mitt liv - stjerners mirgojums
mellom kveld og morgen.

Som en blå stjerne i natten faller på,
Jeg kritt det godt.
Dej kjærlighet, smerte, glede
og grønne gnister. . .

Stjernenatt

I kveld natten drar den gamle moren.
På en mørk blå stor byrde på skuldrene.
Fringed langs sømmene det fanget
skjelve stjerner på himmelen utvidet.

God kveld, māmulīt! Gud hjelpe!
eller du ikke kan plukke blomstene før de
ens hjerte, som for lenge siden som blomsten trives
men kan ikke blomstre, her hun være kald. . .

Kveld i skogen

Late skog fugl
God natt sang enda gren.
Pale tåke fakkel i hånden
Forest mor passerer.


\'E, du grønn kvist, enten helt
utført i sjel! \"
Død sang, og straks
dziest den grønne gnist.


Late skog fugl
stille, fondly bøyde seg gren.
Shining Star hester aizjāj
skog mors sønner bortgang.

Kveld

Himmelen glaserte øyne
Darkness begynner å synge mykt,
og en sti gjennom Druvu
Den første kommer i lyse drømmer.

Lilac

Gløder blått ceriņugunis
alle langs gjerdene, alle husene,
og en klar, bred himmel
leser solens ave en \'aldri-ending.
Som helhet fortelling, som viklet. . .
Og omsorg måtte være syk,
se: brenne ceriņugunīs
alle leve en løgn, og grå.

kirkegård

Trekker solen skinner strengen
fra korset til lindetrær gren
og vinden er myk med en bue
Spring trakk sangen.


Så hans milde, så blå,
Et blomstrende fiolett.
Bjørk līgodamies lytte, og lav
motgang iebrūnā tips.


Birch kjærlig hva de sier. Og lenge
rasler Liepins svimmel.
Men de to svarte kors
under dem begynner å gråte stille.